Et sentralt tema på årets konferanse var veiledning av doktorgradsstudenter. Noen land, bl.a. Sverige, har formalisert dette og krever at de som veileder phd-studenter må dokumentere at de har veiledningskompetanse. Det er en trend at phd-utdanning profesjonaliseres, og den er nå blitt mye mer strukturert. Nytteverdi og tverrfaglighet er også blitt viktigere. Det er forsket lite på å finne effekten av profesjonalisering av veiledningen. Det er heller ikke krystallklart hvilke faktorer som har betydning for veiledningen, ei heller hvordan slike veiledningsprogrammer skal evalueres.
UiB-rektor Dag Rune Olsen var invitert på konferansen for å fortelle om helsetilstanden til norsk phd-utdanning. Hans råd var at phd-studentene ikke bør ta hele utdanningsløpet (bachelor, master, phd) ved samme institusjon, og i hvert fall ikke ha samme veileder hele veien. Han måtte imidlertid medgi at UiB var (er?) dårligst i klassen når det gjelder å rekruttere phd-kandidater utenfor egen instititusjon (UiS, UiN og NMBU er best). Prorektor for utdanning ved UiT, Kenneth Ruud, henviste til at det er funnet ut at resultatene fra phd-kandidatene som reiser ut har større nytteverdi/impact enn de som ikke gjør det (OECD-beregning fra mai 2013). Han løftet også frem dilemmaet mange phd-studenter opplever, mellom å finne helt ny kunnskap og det å lære seg god forskningsmetodikk. Et annet av Ruuds poenger var at noen bruker en for stor andel av rekrutteringsstipendhjemlene til kvalifiseringsløp mot førstekompetanse.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere