Hva skjer'a?

Blomstrende bløff

Alle husker sikkert Sudbø-saken fra 2006, der kreftforskeren Jon Sudbø ble avslørt for omfattende forskningsjuks. Ha diktet opp mer enn 500 pasienter og fabrikkerte resultater som tydet på at vanlige smertestillende midler kunne være livsfarlig. Det ble nedsatt en granskningskommisjon som konkluderte med at Sudbø måtte trekke tilbake 13 artikler som var publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Han fikk også underkjent sin doktorgrad.

I siste nummer av fagbladet Forskningsetikk fortelles en historie som sikkert er godt kjent i botanikermiljøet, men kanskje ikke i andre miljøer. Historien er fra 1940-tallet de en anerkjent professor i botanikk, John Heslop-Harrison, påsto at han hadde funnet flere planter på øya Rum på Hebridene som ikke tidligere var observert i Storbritannia. Dersom planteoppdagelsen var korrekt ville det vært et viktig delbevis i en teori om at øyene slapp unna den siste istida. Jukset ble oppdaget i 1948 av John Raven som fant ut at flere av artene som Heslop-Harrison hadde rapportert fra Rum, ikke fantes på øya. Mellom røttene til plantene fant Raven dessuten frø og ugras som umulig kunne stamme fra Rum.

Det mest oppsiktsvekkende med denne historien er ikke juksingen, men at jukset aldri fikk noen som helst konsekvenser for forskeren. Muligens kan årsaken til det være at definisjonen på vitenskapelig uredelighet på den tida var uklar og at det ikke fantes noen instanser som kunne håndtere slike saker.

I disse dager revideres den norske forskningsetikkloven. Det nye lovforslaget legger større vekt på ansvaret institusjonene selv har for å lage et system for å følge anerkjente etiske normer. Det er forventet at den reviderte loven legges fram for Stortinget for behandling i vårsesjonen 2016.