Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag

Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag er lokalisert på Remmen i Halden, og har ca. 1350 studenter og over 70 ansatte.  Avdelingen tilbyr bachelor, master, årsstudier og påbyggingsstudier innen fagområdene språk, statsvitenskap, organisasjon og ledelse, kommunikasjon, revisjon samt økonomi og administrasjon. Avdelingen har et av landets største tilbud av fremmedspråkstudier, og er eneste høgskole i Norge som i tillegg til engelsk også tilbyr tysk, fransk og spansk – både som årsstudium, påbygging og som del av en lærerutdanning. 




Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

Publisert: 13.02.2017 10:40 av Nina Skajaa Fredheim

KRONIKK. Den franske utgaven av Slate slo nylig fast at det eneste man vet om utfallet av årets presidentvalg i Frankrike er at man ikke vet noe.

VG-Faksimile_Franck-Orban_8.feb_2048.jpg

Kronikk av førsteamanuensis Franck Orban. Fotoillustrasjon: Faksimile fra VG 8. februar.

Slik usikkerhet er unikt så kort tid før et presidentvalg og vitner om to ting. Den ene er at franske velgere er på hevntokt mot presidentkandidatene. Den andre er iherdige forsøk fra sistnevnte på å fremstille seg selv som en fornyende faktor så langt er mislykket. Spådommer om at det som skjedde i USA kunne skje i Frankrike var latterlige for to måneder siden. De er ikke det lenger.

Politisk oppvask

Medier insisterer ofte på at den berømte ”Trump-effekt” nå skal treffe EU-landene med full tyngde. Når det gjelder presidentvalget i Frankrike nevnes ofte bare en mulighet: Nasjonal Front og Marine Le Pen (MLP) vinner i mai. En slik hendelse ville være et jordskjelv i fransk politikk. Ikke siden 2. verdenskrig har Frankrikes ytre høyreside hatt makt i landet. Denne hypotesen bør ikke få oss til å glemme at franske velgeres oppvask mot eget system startet for lenge siden. De siste tiårene har man hatt en situasjon hvor nærmest ingen sittende regjering ble gjenvalgt. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende president som ikke ble gjenvalgt siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981. Et nytt klimaks ble nådd i år etter at François Hollande ble den første sittende president som ikke tør å stille opp til gjenvalg pga. for lav oppslutning. I 1958 skapte Charles de Gaulle den femte republikk og gjorde franske presidenter til republikanske monarker. I dag knuser man idolene.

Tarantino-scenario

Oppløpet mot årets presidentvalg i april og mai har så langt lignet på en Tarantino-thriller og er nådeløs for kandidatene til presidentembetet. Nesten ingen politiker overlever velgernes sverd. Det begynte da miljøpolitikeren Cécile Duflot tapte primærvalget for De grønne mot en ukjent kandidat. Primærvalget på høyresiden krevde to berømte ofre; tidligere president Sarkozy og tidligere statsminister Juppé. Opplagte kandidater og like opplagte vinnere. François Fillon vant til slutt primærvalget, men tas nå i dragsuget som følge av en skandale som involverer kone og barn og vil neppe overleve den. Høyresiden må finne seg en ny kandidat i ekspress fart hvis den skal vinne. Venstresidens primærvalg har vært like hjerterått og krevde minst to skalper: tidligere statsminister Manuel Valls og Vincent Peillon, uoffisiell kandidat for Elysée-palasset. Igjen, opplagte kandidater blir vraket av velgerne når disse først får bestemme.

Anti-system mot utenfor-system

Årets politiske ”oppvask” ble gjort mulig pga. primærvalg på venstre og høyresiden som ble arrangert for første gang på begge sider samtidig. Ironisk nok ble et nytt verktøy for demokratisering av politikken rettet mot politikerne selv. Under den fjerde republikk (1946-1958) vokste det fram en populistisk bevegelse ledet av Pierre Poujade, som brukte slagordet ”kast ut sittende politikere!” (sortez les sortants!). Med dette i bakhodet og erfaringer fra Trumps valgkamp kastet årets presidentkandidater seg i et kappløp om å fordømme det politiske system og fremstille seg som folkets røst. Alle er mot ”systemet.” Anti-system kandidater som Jean-Luc Mélenchon (venstreradikal), Benoît Hamon (sosialistparti) eller François Fillon (konservativ) vil ha mer økonomisk liberalisme eller proteksjonisme, men skriver seg tross alt inn i en venstre-høyre akse. Utenfor-system kandidater som Le Pen og Emmanuel Macron (Fremmad!) forkaster denne aksen. Macron vil ha lage politikk etter tysk oppskrift ved å forene gode krefter på moderate venstre og høyreside. For å vinne må derimot MLP spise den ene siden først, så den andre. Macrons og MLPs seier ville trolig bety slutten på politisk bipolaritet som den V Republikk er bygd på.

Yttersidene mot hverandre?

Tradisjonelt vinnes presidentvalg i sentrum. Ved første omgang samler man sine egne på venstre eller høyreside, før man åpner opp ved andre omgang til en bredere krets som gir 50% + én stemme. Det har hittil vært Nasjonal Fronts mareritt, siden partiet står utenfor det politiske kraftfeltet. I år er den politiske situasjonen mer uoversiktlig som følge av velgernes ønske om å gjøre tabula rasa med nærmest all etablert politikk. Den tradisjonelle venstre-høyre akse avløses dermed av en kamp mellom moderate kandidater som forsvarer Frankrikes tilpasning til omverdenen og andre kandidater som forfekter et brudd med den etablerte ordenen. Andre omgang av presidentvalget kunne dermed innta tre ulike former. I et moderat scenario slås to ”mainstream” politikere som Macron og Fillon (eller hans erstatter), som fortsatt vil skrive Frankrike inn i globaliseringsprosessen og EU, mot hverandre. Hvordan velgernes misnøye med politikken vil finne veien til valgurnene er usikkert i et slikt scenario. I et moderat-radikalt scenario står en kandidat for overgangen til et alternativt samfunn (venstreradikalt eller nasjonalistisk) opp mot en moderat kandidat. Meningsmålingene tyder så langt på at det blir MLP mot Macron eller Fillon. I et radikalt scenario vil velgerne prioritere bort moderasjon til fordel for grunnleggende endring, noe som innebærer at MLP stiller opp mot en kandidat fra radikal venstre, dvs. Hamon eller Mélenchon. Dette scenariet er for tiden lite aktuelt og ville bety at fransk politikk opplever en markant radikalisering.

Men årets presidentvalg har så langt i år vist at det umulige er mulig og at ingenting bør overraske oss.

Kronikken stod på trykk i VG 8. februar.


Franck Orban
Førsteamanuensis ved Avdeling for Økonomi, språk og samfunnsfag

Franck_Orban_mindre.jpg

Se faglig profil